Joyride…

Joyride…

Jeg sitter på bussen, stesset litt for å rekke den selv om jeg kan se buss stoppet fra stuevinduet mitt. Med mye å bære på men som alltid musikken på øret. Blir sittende å lytte til det siste Spotfy funnet, og nyter beaten som får meg til å digge rimelig heftig innvendig. Så… treffer solen siden av aniktet mitt akkurat når sangen treffer refrenget for andre gang, DEN følelsen. Smilet klarer jeg ikke å holde tilbake og tanken som treffer meg er helt ubeskrivelig. Har aldri følt noe så lite, men likevel så mektig før, og i tillegg tok jeg meg selv i at jeg var tilstede i følelsen i min egen kropp og i mitt eget hode. For første gang på lenge kunne jeg kjenne at det var deilig å være meg, og at jeg faktisk har det bra til tross for at jeg den siste tiden har følt at stormen har rast rundt meg.

For en privilegie å legge merke til sånne øyeblikk, og at jeg er i stand til å nyte det. Realiteten er vel at man må være i stand til å føle smerte for å kunne sette pris på det motsatte. Livet er en berg og dalbane. Du kan sitte på berg og dalbanen og klamre deg fast, og bruke energi på å være redd. Eller du kan (holde deg fast og) nyte riden. Kjenne på de følelsene som fyller kroppen når du slipper deg løs og bare være tilstede.

Joyride by Berentzen

 

What do you think of this post?
  • Awesome (0)
  • Interesting (0)
  • Useful (0)
  • Boring (0)
  • Sucks (0)


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

one × five =

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.